I 1965 var Jorunn Sørbø – nyutdannet lærer – på vei til landsungdomsstevnet på Framnes. På veien stanset Gud henne.

– Uroen kom egentlig plutselig. Jeg skjønte at Gud ville meg noe. Men jeg var usikker. Men den sommernatten møtte Gud meg gjennom et helt konkret bibelavsnitt der ett vers fikk spesiell betydning, forteller Jorunn Sørbø. Syv ganger har hun forlatt Norge for å ta fatt på en misjonærperiode (i Etiopia). Hun har drevet med skolearbeid, kvinnearbeid og administrative oppgaver.

Etter språkskolen ble hun først plassert i Bansa i Sidamo. Der ble hun styrer for en folkeskole som misjonen drev, og opplevde arbeidet svært meningsfylt.

– Vi hadde kristendomsundervisning i fem timer hver uke. Det var fabelaktig. Jeg husker en gang jeg kom hjem fra en dag på skolen og tenkte: Tenk om misjonsfolket kunne oppleve at vi kan fortelle fra Bibelen til 60 barn. Vi hadde frihet til å dele så mye kristendom som vi ville.

Utsyn, 2004

Jeg fikk møte Jesus som min personlige frelser på en vinterleir i 1976. Jeg hadde kjent på kallet til å bli en kristen lenge, men hadde stått imot. På leiren ble Jesus for sterk for meg. Heldigvis!

Utdrag fra Utsyn 1993, nr 18

Jeg lå engang på sykehuset (1944). Det var i dager da motet var nær ved å synke under spørsmål om hvorfor. Det kommer en gammel elev inn, og hun har sin lille femårs pike med. Vi snakker sammen, og så får den lille lov til å synge et vers for meg. Hun sang intetanende om min indre tilstand:

«Du ømme faderhjerte, som våker over meg, hvor skal jeg kunne elske og noksom prise deg? Du verner meg så trolig for alle skjulte garn og gjemmer under vingen ditt lett forsakte barn.»

Jeg kan ikke huske at et sangvers har så fullstendig vendt opp ned på min sinnstilstand som det skjedde den dagen. Det var som om min egen himmelske far stod der og sa: «Slik er jeg». Alle skyer drev bort.

Utsyn nr 3, 1954

Eg kjem nok til å hugsa søndagen før jol. Laurdag ettermiddag døypte eg 24 kvinner, og søndagen etter 8 menn. To av desse var mordarar. Den eine ikkje nokon alminneleg kar heller. Han var nemleg nestkommanderande hjå Kvite Ulv i 1914. Han var med i Laohokow der Sama vart såra, Frøyland drepen og Helland og frk. Istad tekne til fange. Han vart frelst for to-tre år sidan og har synt i livet sitt at han er eit nytt menneske. Du skjønar det var ei underleg stund for meg då han låg på kne og eg skulle døype han. «Mildeste Jesus, du hevner deg kjærlig,» har det tona for meg rett som det er, og «Jesus vil ha alle, ikke en så ussel er at ei Jesus har ham kjær.»

Brev fra misjonær Ørstavik, Kineseren 1939

Hun er den eneste i ringen med sjal på hodet. Jeg spør henne én gang til: – Hvis du fikk stille Gud et spørsmål, hva ville det vært? Hun vrir seg på stolen, ser på meg og sier: – Jeg tør ikke å stille det spørsmålet. Jeg sier at det er greit og snur meg til nestemann. Og nestemann svarer. Etter det svaret kommer det fra dama med sjalet: – Finnes virkelig himmelen?

Her sitter ei dame med et så sterkt himmelhåp at hun er villig til å leve livet sitt i det håpet. Men tvilen, den forbudte tvilen, sniker seg inn. Vi snakker litt rundt spørsmålet om himmelen, og jeg deler min tro. Jeg forteller om Jesus, en mann som levde et helt liv uten synd, og at de som følger ham ikke trenger å frykte om man kommer til himmelen eller ikke. Jeg snakker om hva Jesus har gjort for oss.

Fra Prosjektkatalogen 2016

Jesus er ankeret i livet mitt. Han har grepet min hånd og jeg er trygg hos ham selv når jeg er i de mørkeste dalene. Nesten et halvt århundre har han lært meg at han er trofast og hans råd i bibelen leder meg på livets vei. Mitt håp er at hans trofasthet og kjærlighet også må bli synlig for andre i det daglige liv!

Janet Seierstad, NLM Norge

Det beste med å jobbe her er å få møte mennesker, og få anledninger til å dele tro når tiden er moden. Vår oppgave er å tjene Gud og mennesker.

Utdrag fra artikkel på nlm.no, Øst-Afrika

Grunnen til at jeg vil følge Jesus tross alt, tross problemene, er fordi jeg har opplevd og fortsatt opplever at Jesus er verdt det. Han gir meg en ubeskrivelig glede, som gjør at jeg ikke kan slippe ham. Jeg får sinnsro, jeg får fred i hjertet mitt, mening med livet. Jeg fikk grunn til å leve, jeg fikk endelig sove godt, for jeg vet at hvis jeg dør i dag, så lenge jeg holder meg fast til Jesus, så kommer jeg til himmelen. Og det var første gang jeg kunne sove hjertelig, og le hjertelig, smile hjertelig. Og sette pris på det lille og det store. At jeg rett og slett finner en ubeskrivelig glede som jeg ikke finner noen annen plass.

«Ruth», Norge

Belén Serrano har gått på kurs for undomsleiarar i kyrkja.

– Eg har satt stor pris på kursa, eg har fått ei nytt syn på fellesskapet, både med andre personar, og med Gud, seier ho.

– Kurset har også hjelpt oss på det personlege planet, meiner Belén. – Før tenkte eg tilbeding berre var å syngje lovsongar, men no ser eg at det er så mykje meir. Tilbeding gjeld livet mitt. Ein leiar må vera eit førebilete. Eg har fått nytt syn på fellesskapet, både med andre personar og med Gud, gjennom bøn og bibellesing. Utan bibellesing har me ingenting å gje. Belén meiner at kurset har gitt dei mot for arbeidet.

– Når me møtar kvarandre, snakkar me om kva som går bra og kva som er vanskeleg, og slik hjelper og styrkjer me kvarandre. Belén har alltid vore kristen og har gått i kyrkja sidan ho var liten.

– Eg har følt at eg ikkje var flink nok til å vera leiar, men det er sant som ein sa: «Gud kallar ikkje utrusta folk, men utrustar dei han kallar». Som leiar er det viktig å ha eit nært forhold til Gud. Han har lært meg meir og meir. Og så har dei vaksne støtta meg. Det er mange i verda som treng Jesus, og kursa har motivert oss til å nå andre, meiner Belén.

Prosjektkatalogen 2015

En liten misjonærdatter (1 ½–2 år gammel) lå meget syk av dysenteri. Den lille skikkelsen var redusert til skinn og ben. Påkjenningen var svær – både av sykdommen og av en ulidelig varm sommer. Vi kunne via legebøker følge sykdommens gang, nedover, like til dødssymptomene. Bønnene ble endelig besvart ved at Gud fikk gi moren og meg – uavhengig av hverandre, men omtrent samtidig – tro for å la barnet salve. Vi hadde jo stadig talt om mulighetene ut fra Guds ord. Menneskelig sett var praktisk talt alt håp ute.

Barnet ble salvet, men ble helt urolig etterpå. Før hadde hun ligget stille, men klagende når vi kom nær henne. I Jesu navn ble alle uroånder befalt å forlate rommet. Etterpå sov barnet rolig hele natten. Neste morgen satt hun i sengen og lekte. Men ut på formiddagen kom en veldig dysenteriuttømmelse. Troen tålte påkjenningen! Det så ut som om hele elendigheten ble sopt ut av kroppen med denne uttømmelsen. Det kom ikke mer. Barnet kom seg fort, til glede for alle på stasjonen, som elsket den lille solstrålen. Det ble et underlig beveget takkemøte etterpå.

Utdrag fra «Bønnens makt» av Marie Monsen, Lunde forlag 1962

Søndagsskolen er viktig for den enkeltes kristenliv.

Ms. Ho er leder søndagsskolearbeidet i Levende steiner-kirken i Hongkong.

Fra nlm.no, Kinaregionen

Jeg har hørt om Jesus siden jeg var liten og det er den viktigste historien som har blitt fortalt meg. En kort periode i livet 'mistet' jeg Jesus og var fullstendig i villrede og dyp fortvilelse.Da møtte han meg gjennom et lite bibelvers: "Frykt ikke, bare tro". Jeg har aldri kjent så mye fred og takknemlighet som da.

Det er viktig at alle må få høre budskapet om Jesus, og jeg er glad for at jeg kan være en del av dette oppdraget.

Elise Haugland, NLM info

Det er vekkelse i Laohokow. Menn og kvinner står opp og bekjenner sine synder, her er gråt, hulken og bønn over hele forsamlingen. I går kom en avgudsprest frem med to spikre og ville misjonæren skulle slå dem gjennom begge hans hender, fordi han hadde syndet så grovt. Det er misjonær Englund i Den skandinaviske alliansemisjonen som taler på møtene. Han har bare vært her i fire dager.

Utdrag fra misjonærbrev fra Kineseren nummer 47, 1916

Kenneth Ellefsen har ingen kristen bakgrunn og hadde livssynsundervisning i grunnskolen, men han begynte å lese i Bibelen før konfirmasjonen. Av nysgjerrighet meldte han seg på et kurs i bibelsk arkeologi som adventistene stod bak.

– Da forsto jeg at det kristne budskapet skilte seg fra mye religiøsitet fordi det handlet om en Gud som åpenbarte seg i tiden og handlet med et folk, sier Kenneth.

I to år var han adventist.

– Troen min handlet om å leve etter loven, men jeg måtte konstatere at jeg ikke klarte å elske Gud og mennesker.

På Kvitsund Gymnas, og senere på Fjellhaug, møtte han evangeliet.

Da ble det klart for meg at jeg er frelst på tross av hvordan jeg er som menneske. På et vis ville livet kanskje vært lettere om jeg ikke var kristen, men det å hvile i nåden er det mest sentrale i troen min.

Utdrag fra Utsyn i 2005

Eg er glad fordi eg skal få lov å gå ut. Det er eit Guds under frå fyrst til sist – at han frelste meg, vara meg, og eit under at han kalla meg til å dra ut.

Karen Berland var fra Klepp på Jæren og utdannet som lærerinne. Hun var misjonær i Etiopia i flere perioder (1955-72).

Utdrag fra Utsyn nr 4, 1955

Eg kan sjå tilbake på eit rikt liv. Gud har vore god med meg! Jesus har teke bort synda mi, og eg får lov å høyre han til. 

Marit Vatle er glad og takksam for at ho har fått vere med i fleire foreiningar opp gjennom åra.  – Det er viktig både for våre medmenneske og for oss sjølve at vi er med i misjonsarbeidet.

Utdrag fra Utsyn 1989, nr 4

Helt fra jeg var liten gutt har Gud kalt på meg. I konfirmasjonsalderen og på festene etter konfirmasjonen, kjente jeg Guds kall særlig sterkt. Men jeg kjente også sterke kall fra verden, og de var det meget lettere å følge. Kameratene mine stod også i veien. Hva ville de si?

Da jeg var 18 år, kom jeg til Oslo, borte fra kameratene hjemme. Her ble jeg ikke bundet til nye kamerater, men ble derimot meget ensom. Det varte ikke lenge før Gud møtte meg også der. Det var ikke på et møte, men i en privat samtale.

Jeg var da lei livet i verden. Det var så uendelig tomt og gledesløst. Det var ingen mening med det hele. Moro kunne en nok ha et øyeblikk, men ikke til hver dag. Nei, livet uten Gud er noe av det mest meningsløse som finnes i denne verden. Det ble min erfaring.

Slik var jeg da Gud møtte meg nå i 19-årsalderen. Det var ingenting som bandt meg særlig til verden. Og da ble det jo lett å ta imot kallet.

Det vanskeligste for meg ble å virkelig tro at jeg var omvendt. Det gikk så altfor lett, syntes jeg. De første dagene kjente jeg ingen fred og glede heller.

Først et par dager etter fikk jeg den fred og glede som overgår all forstand. Nå hadde livet fått innhold og mening.

Olav (ukjent)

Utdrag fra Utsyn nr 11, 1946

– Det har begynt en stor vekkelse i Laohokow, den byen hvor forbundets misjon har sitt hovedsete. Jeg kan ikke med penn beskrive hva vi har opplevd. Folk kommer fram og bekjenner de verste synder. Må salighetsfryden bli like stor som sorgen over synden! Sterke menn gråter så de nesten ikke kan stå på sine føtter. I mange år har det vært bedt om vekkelse på vår misjonsmark. Nå ser det ut til at svaret kommer. La oss takke og be om at ilden må gripe om seg.

Utdrag fra misjonærbrev i Kineseren nummer 47, 1916

– Venninna vår har fått svar på bønner, forteller vår utsending. – Hun har hatt drømmer der hun har sett en person i skinnende klær, og som har gitt henne trøst og ro. Nå ber hun i Frelserens navn og ønsker å bli en etterfølger av Mesteren.

Fra nlm.no/internasjonalt

– Alle som tror på Jesus kan vitne om ham, og vi har ingen unnskyldninger. Hva er det vi ikke kan klare når Jesus er med oss? Jeg kunne bruke yrket mitt til å jobbe i Guds rike, og det har vært en berikelse å se hvordan Gud kan bruke så mange forskjellige mennesker til å jobbe sammen for sin sak. Jeg er takknemlig!

Utdrag «misjon» på iTro.no

– Da jeg kom i kontakt med kirka, så jeg hvordan misjonen hjalp mennesker slik at de kunne greie seg selv. Mange har fått skolegang takket være misjonærene. Misjonens historie her er god, og den har satt dype spor etter seg. Mange utenfor kirka spør meg om når misjonærene kommer tilbake til Ouaninou, forteller pastor Soleyman Bakayoro.

Utdrag fra artikkel på nlm.no, Vest-Afrika

I dag er Joseph Ngutah evangelist i et område ved kysten av Kenya. Faren hans var pastor i en meget karismatisk menighet som ble kalt ”mirakelkirken”. Der handlet det meste om helbredelse og økonomisk framgang.

Men Joseph så lite til begge deler. Han måtte ta flere pauser fra skolen og var 19 år gammel da han gikk i sjette klasse. Og så ble han syk av spedalskhet.

– Faren min nektet meg behandling. Han ba meg stole på at Gud ville helbrede.

Men Joseph ble ikke frisk. Han viser fram fingre som fortsatt er krøllete og stive. Tærne hans er ødelagte, og han merker ikke at han brenner seg eller tråkker på glasskår og torner.

Etter hvert havnet Joseph på et sykehus. Der ble han kjent med en evangelist som han fikk tillit til.  

– I religionen jeg før hørte til, og i mirakelkirken som faren min tilhørte, legges det vekt på alt et menneske må få til, før Gud vil velsigne og gi frelse. I mirakelkirken lærte jeg lite om nåde, frelse og evig liv. I stedet handlet alt om at livet her og nå skulle bli best mulig, sier Joseph.

De siste årene har fembarnsfaren Joseph vært evangelist i en liten landsby som heter Menzamwenye, ikke langt fra grensen til Tanzania. Menigheten har opplevd sterk vekst, og mange er blitt kristne.

Utdrag fra Utsyn i 2005

Nå må eg verta frelst! I dag har eg sagt ja, eg vil bli med i den store nattverden. Kan eg få bli døypt snart? Nå veit eg det er berre Jesus som er Frelsar for både lekam og sjel.

Utsyn nr 34, 1963

Det er ingen ting som kan liknast med å få leva med Jesus. Det er det største av alt.

Den dagen eg fekk sjå at all mi skuld var betalt, då vart det slik at eg måtte seia: «Dei dagar eg har igjen – lat meg få leva dei som du vil og der du vil.» Kallet til misjonen kom seinare. No er eg glad fordi eg får gå til dei som ingenting har høyrt om Jesus.

Kari Krossøy er sykepleier og jordmor. Hun var misjonær i Etiopia i flere perioder.

Utdrag fra Utsyn nr 19-20, 1961

– Den sterkeste opplevelse av Åndsmakt opplevde jeg på et påskemøte på Fjellhaug skoler i begynnelsen av 50-årene. Det var mye ufrelst ungdom på møtene. Samtidig opplevde vi ledere en åndskamp. Vi samlet oss til bønnemøte. Da vi kom ut fra rommet etterpå, stod ungdom omtrent i kø for å overgi seg til Gud. Det var helt spesielt, sier John Egeland (77) fra Spydeberg.

Utsyn, 2004

I «Trekløveret» (organ for Fjellhaug, Drottningborg og Hurdal Verk skoler) gir Birgit Svindland dette lille glimtet fra hospitalet i Irgalem, Etiopia.

Visitten hadde gått, de nødvendige medisiner var gitt, og vi samlet oss i mannstua til andakt. Sangbøkene ble delt ut, men det viste seg at av de ca 30 inneliggende pasienter var det bare 2-3 som kunne lese. Dr.Tausjø tar så til å tale på amharisk. De fleste av pasientene forstå ikke landets hovedspråk, og talen må tolkes til deres eget språk, sidaminja. Tausjø taler over Joh. 6,35, og sier bla at den som vil komme til Jesus, han kan komme.

I en av sengene ligger en gutt som hadde fått legg og lår sammengrodd etter en brannskade, men etter flere operasjoner er nå beinet i rett stilling. Guttens far er på besøk og sitter på en stol ved siden av sengen. Da han hører budskapet, reiser han seg midt under Tausjøs tale, løfter hånden i været og sier: «Jeg vil komme, jeg vil begynne å tro».

Utsyn nr 2, 1959

Møtet med døden fikk Odd Lund til å ta imot Jesus da han var 24 år. Hans mor var alvorlig syk, og Odd dro til barndomshjemmet for å våke over moren.

– Alt tydet på at mor skulle dø. Plutselig kom det for meg: Hva ville skjedd med meg hvis det var jeg som lå der og skulle dø? Hva hadde jeg å dø på?

Der og da forsto jeg at jeg måtte bli frelst. Jeg bøyde kne der ved sykesenga og tok i mot Jesus.

I samme stund som Odd Lund omvendte seg, snudde sykdommen til moren hans. Hun ble langsomt bedre – og levde i 29 år til. Den underfulle helbredelsen gjorde sterkt inntrykk på Odd.

Ikke mange år etter at han ble omvendt, begynte Odd Lund å reise som frivillig forkynner i Misjonssambandet. Han har besøkt over 200 bedehus.

– Jeg fikk stå i flere vekkelser. Det er det rikeste jeg har opplevd. Du må oppleve vekkelse for å vite hva det er, sier Lund og forteller om vekkelsen i bygda Ise utenfor Sarpsborg. Der var han med på møter i nesten et halvt år i strekk. Mange ble frelst.

Utdrag fra Utsyn i 2003

Det er sammen med Jesus at jeg virkeliggjør det livet jeg er skapt til å leve. Det er sammen med Ham at jeg kan hvile og vite at alle andre viktige ting likevel er sekundære. Det innebærer at et liv uten Jesus alltid vil være halvveis – uavhengig av hvilke ambisjoner jeg har eller hva jeg måtte oppnå i livet for øvrig.

Utdrag fra Mitt vitnesbyrd på itro.no

Gjennom bibelskolen har jeg lært å overgi problemene mine til Gud, og jeg har lært hvordan jeg kan se ting gjennom Herrens øyne.

– Tidligere klarte jeg verken å tilgi andre eller å be om tilgivelse. Jeg trodde alltid at jeg hadde rett. Men nå har jeg lært at vi kan dele evangeliet gjennom å tilgi andre og be om tilgivelse. Herren har brutt ned stoltheten min, og det takker jeg ham for.

Prosjektkatalogen 2015, Sentral-Asia, s 40

På ei vanleg gudsteneste er dei eldre i fleirtal. Aika og Junichi ønskjer å nå fleire unge.

– Eg vart sjølv frelst som student, så eg ønskjer at mange unge kan bli kjende med Jesus, seier Junichi.

Då han studerte i Matsue på 90-talet, inviterte kristne vener han med i kyrkja. Etter kvart forstod han at han trengde Jesus.

– Etter at eg var blitt døypt, trudde eg alt var i orden, så eg slutta å gå i kyrkja, fortel Junichi. – Det var andre ting som freista, så eg kom på avstand frå Jesus. Men då eg skulle til å reise heim att til Kyushu, vart eg oppsøkt på hybelen av presten og ein eldste, som spurde om eg ikkje ville kome i kyrkja igjen. Då forstod eg at kyrkja er en plass å kome tilbake til.

Ein søndag var det bibelskuledag, og misjonær Nils Boganes inviterte Junichi til eit kortkurs på bibelskulen i Kobe. Allereie dagen etter reiste han til Kobe for å bli med på kurset.

Eg var heilt tom, men denne veka vart eg fylt opp av Guds ord. Gjennom studiet av Galaterbrevet fekk eg eit kall til å tene Gud.

På universitetet hadde Junichi mange tankar om kva han skulle gjere, men Gud stengde alle disse vegane. Det var ei vanskeleg tid, men Gud viste veg, og han vart prest.

– Eg ønskjer å hjelpe ungdommane til å sjå at dei er verdifulle, og at Jesus vil ta imot dei, avsluttar Junichi Ishimaru.

Hentet fra Prosjektkatalogen 2015, Japan s 17

Ingrid S. Aasgard i Lindås voks opp i Romsdalen. Som 13-åring kjende ho seg usikker i samband med eit bønemøte på ein leir, for ho hadde det ikkje godt med Gud.

– Eg torde ikkje anna enn gå ut. Og då leiarane kom rundt og sa god natt, låg eg og ynskte at ho som såg inn, ville seie noko til meg. Men ho gjorde ikkje det.

Seinare bøygde Ingrid kne under ei vekking. Tvil har ho likevel slite ein del med.

– Når ein strevar, er det godt å få seie det til nokon. Det eg hugsar best frå slike samtalar, er eit svar frå ein som sa: «Det er berre dette Ordet eg har å klynge meg til òg.» Han fekk fram at det er Guds ord åleine som kan løyse oss. I staden for å spekulere, er det godt å gå til Bibelen. For Jesus sa: «Den som kjem til meg, vil eg slett ikkje støyte ut» (Joh 6,37).

Misjonskvinna i Lindås seier: – Dei tryggaste stundene mine har eg når eg sit med ein open bibel. Eg vil kalle meg ein bibelkristen, og eg skulle nok brukt meir tid med Ordet enn eg gjer. 

Utsyn 2013

Jeg har hatt et fantastisk liv sammen med barn og unge. De er noen vidunderlige individer – og jeg har blitt så glad i dem. Barnelagsarbeidet, ja det var livet mitt, det.

Nå håper Lillian at Jesus kan gi nye kall til tjeneste blant barn og unge.

Utdrag fra Utsyn 1992, nr 36

Det fine med å være en kristen er at uansett hvordan livet er, er jeg aldri alene. Det gir en utrolig frihetsfølelse.

Jesus kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv. Han vet alltid hvordan jeg har det, og han forstår, fordi han selv har vært menneske. Han tilgir, fordi han bar syndene mine på korset. Samtidig vet jeg at Jesus alltid lengter etter at flere skal bli kjent med ham. Derfor er jeg så glad for at jeg i NLM får tilhøre en familie av mennesker som brenner for nettopp det.

Jeg vokste opp i en NLM-forsamling, og gjennom hele livet mitt har jeg vært omgitt av mennesker som har valgt å la Guds kall forme livet deres. De menneskene har betydd mye for meg, og de har vært med på å forme meg til den personen jeg er i dag. Gud har gitt oss verdens viktigste oppdrag, og det kan noen ganger føles både overveldende og skummelt. Da er det godt å ha et fellesskap, og det har jeg funnet i NLM.

Narve Jonas Kragset Nystøyl, NLM info

– Vi kan ikke sitte og vente på at mennesker skal komme til oss. Vi må gå ut og møte dem der de er, sier presten og studenten Qes Gennale, student på Tabor. – Jeg vil gå, uten å være redd. Det kan være det kommer til å koste noe, men det kan ikke måle seg med den prisen Jesus betalte for oss!

Hentet fra Prosjektkatalogen 2016, Etiopia

– Jeg er nå ferdig med grunnkurset, og det har vært til så stor hjelp for meg.

Når jeg kjenner på mismot og misnøye tar jeg fram Bibelen for å lære mer om hva den sier om min Himmelske Far og min Herre Jesus.

– Jeg mediterer over Ordet og ber så om kraft og vilje til å være lydig, og til å tenke og handle etter Guds vilje. Slik har jeg fått et mye mer positivt syn på livet. Jeg er nå i stand til å møte hver dag her i fengselet med en helt ny optimisme og livsinnstilling.   

Radiosendingene til Voice of Salvation (VOS) på Taiwan når inn til lengtende hjerter bak både fengselsmurer og stengte landegrenser. Fungerende daglig leder for VOS, Brad Yu, kan vise fram brev fra en ung mann som sitter i fengsel nord på Taiwan. Han ble en kristen ved å høre radioprogram, og siden har han vært en ivrig student ved VOS sin brev-bibelskole.

nlm.no - kinaregionen

Den dagen me kjem inn i den tankegangen at me arbeider for misjonen for å få takk og ære av det, har med spora av. Å arbeida for misjonen er ikkje å leggja seg opp ein kapital, men å betala av på ei skuld som me ser større og større, og som me aldri vert ferdig med.

Utsyn nr 26 1952 (bilde hentet fra blogg-ove.blogspot.no)

«Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre», sier hushjelpen vår, «i går ble venninnen til datteren min arrestert. Politiet fant en kristen bok i leiligheten hennes. Vi har flere slike bøker hjemme hos oss. Vi har gjemt dem under noen gulvplanker.»

Om kvelden river hun og mannen i stykker bøkene. Så brenner de opp alt sammen, bortsett fra én bibel. Den klarer de ikke å ødelegge.

Prosjektkatalogen 2016

– Da vi skulle skrive ei ønskeliste for hvilket fengsel vi ønsket å jobbe i det siste året før vi virkelig skulle ut i arbeidslivet, ringte jeg NLMs hovedkontor for å høre hvor i landet det trengtes flere kristne. Jeg endte opp i Sandeid, ei lita nydelig bygd i Vindafjord kommune omtrent en time fra Haugesund. Her er det få kristne og ikke særlig tilbud om kristne aktiviteter. Jeg har vært så heldig å fått tale på ulike steder og blitt kjent med mange nye mennesker.

Elisabet er fengselsbetjent, og tror det viktigste er å være til stede slik at Gud kan bruke deg der du er.

– Jeg kan være til hjelp på de få kristne aktivitetene som finnes, men noe som er vel så viktig er å bruke tid med dem rundt meg, både naboer (noe jeg nesten ikke har), og kollegaer, slik at de gjennom meg kan se hvem Jesus er. Å få gode relasjoner tar tid, men det er viktig for gode samtaler som handler om mer enn vær og vind!

– Kontakten jeg har hatt med NLM ung har gjort meg mer frimodig på å nå ut i Norge! De sa de kunne hjelpe med det jeg trengte hjelp til, både hvordan organisere og arrangere, og om jeg trengte besøk og noen å snakke med!

Utdrag fra «misjon» på iTro.no

– Jeg var heldig med alle jeg møtte i ungdomstiden, sier Anne Merete Flekstad Vik i Øystese. Som kristenruss tidlig i 1980-årene arbeidet hun for et misjonsprosjekt i Pokot i Kenya og ble på den måten kjent med Norsk Luthersk Misjonssamband. En kirkelig ungdomsklubb og et besøk fra Ungdom i Oppdrag betydde også mye for henne.

– I løpet av russeturneen fikk jeg god relasjon til misjonær Ragnar Ljønes, som etterpå inviterte meg til Misjonssalen i Oslo. Sammen med kona, Rigmor, inkluderte han meg i familien sin. Var jeg på møte, ble jeg alltid bedt hjem til dem. Og utpå kvelden kjørte de meg til bussen, slik at foreldrene mine kunne være trygge. Ragnar var en spøkefugl, men samtidig utrolig seriøs.

Etter bibelskole, sjukepleierutdanning og en tid i Oslo krets av Misjonssambandet, sa hun ja et år i Nordland, der Ljønes var blitt kretssekretær.

– En av første dagene ringte et eldre par som hadde hjulpet meg mye. «Har du sett på bil?» spurte de. Da jeg svarte at jeg hadde tittet på en, sa de: «Kjøp den, vi setter penger på kontoen din.» Jeg dro på mange møter og leirer med den bilen, forteller Anne Merete Flekstad Vik, som i dag er prestekone.

Anne Merete Flekstad Vik i Utsyn 2012.

På NLMs nordligste videregående skole, Nordborg, møtte jeg Jesus. På grunn av manglende studietilbud på Bardufoss valgte jeg og min venninne å begynne på Nordborg. Her ble vi møtt med åpne armer, og fra dag én ble vi invitert med på møter og bibelgruppe. Noe vi ikke var så gira på i starten, men det skulle ikke ta mange uker før vi gikk fast på bibelgruppene og onsdagsmøtene. Vi fikk bibler, ble med på leir og ble venner med mange sykt kule folk. Det skulle ta enda noen måneder før jeg begynte å føle på det som ble fortalt på møtene. Jeg begynte å stille spørsmål, lese i bibelen min og var veldig urolig og redd. Jeg innså at uten Jesus er jeg fortapt, men samtidig var det mye jeg ikke forsto. Derfor er jeg veldig takknemlig for Nordborg. Her fikk jeg svar og fant fred i den nye troen min. I dag kan jeg si at det å kjenne Jesus er det beste som har hendt meg!

Årene på Nordborg er de beste i mitt liv. Jeg har fått utfordret meg selv i trygge rammer og har kommet inn i et flott kristent miljø. Jeg har fått gleden av å være leder for misjonsprosjektet og blitt veldig glad i NLM og det arbeidet de driver.

Linda Fosli Hansen, elev ved Nordborg vgs

Du må hilse mye hjem til Norge og si at jeg er klar til å dø. Si til misjonsvennene at de må se opp på korset – og holde fast på Jesus!

Det var takk og lovsang i Sekerr, Kenya, da den tidligere «fyllebøtta» tok imot Jesus og ble en nytt menneske. Hun er i dag et levende vitnesbyrd om at når Jesus kommer inn i hjertet, skjer det noe radikalt!

Fra Utsyn 1992, nr 1

Å tru på Jesus betyr for meg i mitt liv at eg har ein å følge. Ein som har staka ut vegen og som gir denne vegen mål og meining. Å tru på Jesus gir meg perspektiv, ein måte å sjå verda på. Eit ønske om å sjå på verda og menneska i verda på same måte som Han. Dette gjer òg at eg ser at eg er så heldig å få stå i ein samanheng med brødre og søstre – over heile verda – og som går heilt tilbake til dei første kristne. Når eg ser denne samanhengen, dette målet, så pregar det òg vala eg tek. Det gjer at eg skjønar at det viktigaste me kan gjere i dette korte livet på jorda er å fortelje fleire om Jesus - han som vil at alle menneske skal bli kjende med Han. I NLM får eg moglegheit til å realiserer dette ønsket. Ønsket om å gjere ei teneste for Han, og som kan føre til at fleire blir kjende med Han.

Marianne Thormodsæter, NLM ung

Tau La Hua har lenge vært elev ved pikeskolen i Laohokow. I nesten ti år har hun hatt anledning til å høre om Jesus og hans kjærlighet, men uten å motta ham som sin frelser. Men så hendte det noe. Tau La Hua ble alvorlig syk og måtte slutte på skolen. Da begynte hun å tenke på sin sjels frelse. Og en natt hadde hun en merkelig drøm. Hun så inn i himmelen, og det var så deilig der at hun hadde lyst til å komme dit. Men hun møtte en engel ved porten som sa til henne: «Her inn kan du ikke komme, for du tilhører ikke Guds menighet, du er ikke døpt.»

Nå kom det vel med at hun hadde hørt om Jesus og således visste veien til frelse. Nå ville hun bli døpt, men hvordan skulle det gå til da Røed var på sommerferie? Tau La Hua sendte bud til evangelisten. «Jeg har omvendt meg til Gud, fortalte hun, «og det er mitt ønske å bli døpt. Men jeg føler meg så svak, og jeg tror ikke jeg kommer til å leve til Røed kommer ned fra fjellet. Vil du døpe meg?» Evangelisten kalte menighetens eldste sammen, og under bønn til Gud ble Tau La Hua døpt i den treenige Guds navn.

Under dåpen utbrøt hun: «Hvor lykkelig jeg er! Jeg har slik fred i mitt hjerte. Hils misjonærene når de kommer fra fjellet.»

Noen få dager senere døde hun. Nå er Tau La Hua hjemme hos Gud.

Misjonær Knut Rød i «Kineseren» nr 5, 1911 (Bildet er et illustrasjonsfoto)

Dei unge i Noreg må vinnast for Gud!

At det er Jesus selv som ber oss om å gå, holder oss oppe. Det er ingen oppgave som glimrer i andres øyne dette, men ofte en tjeneste i det stille. Men likevel er det noe av det største og rikeste arbeidet man kan være med i. Ordet som er sådd, skal ikke vende tilbake. Det skal spire og gro i unges sinn og bære frukt i sin tid.

Utsyn nr 5, 1964.

Bibelskolen har gitt meg verdifull innsikt i Guds ord, og jeg er glad for å kunne gi videre det jeg har lært.

Prosjektkatalogen 2014, Øst-Afrika

Tidligere kunne jeg aldri være sikker på om det jeg gjorde var godt nok til å komme til paradis.Som kristen kan jeg få hvile i at jeg er frelst og at jeg vet hvor jeg kommer etter døden.

– Jeg vet at jeg er frelst gjennom troen på Jesus, men jeg kan ikke sitte stille og se på at min familie og mitt folk går fortapt fordi de ikke har fått høre evangeliet. Derfor er det veldig viktig for meg at vi gjør det vi kan for å forkynne evangeliet for mahouene. Jeg vil at mine søsken, min familie og mitt folk skal bli kjent med Jesus og forstå at det er Han som er veien til frelse, sier Mohamed Diomandé som er «radiopastor» i NLMs radioarbeid i Elfenbenskysten.

Hentet fra Prosjektkatalogen 2012, Vest-Afrika

Sommeren 2008 fikk Svein Brede Mella beskjed om at han hadde kreft med spredning til skjelettet. Han gikk gjennom mye tøff behandling og hadde mye vondt. Han døde i 2011.

I 2010 ble han intervjuet i Utsyn:

– Jeg har hatt mye tvil. Bitterhet har jeg også kjent. Jeg har ropt høyt til Gud om hjelp og synes at han ofte har skuffet meg, sier Svein Brede.

På UL i 2010 holdt Svein Brede et vitnesbyrd. Han fortalte åpent om sin sykdom, og om sine nedturer og fortvilelse.

– Det var tøffere enn å holde et vanlig vitnesbyrd. Du deler veldig personlige ting, ting du vanligvis ikke sier til hvem som helst. Jeg vil gjerne formidle håp, også til de som sliter med andre ting enn sykdom, som brutte relasjoner, skilsmisse og andre vanskelige ting, sier Svein Brede.

Når jeg nå ser tilbake, kan jeg se at Gud har vært med meg.

Hele livet har Svein Brede vært en del av Salem i Bergen. Han har en sterk familiær tilhørighet til Misjonssambandet – og har også gått på Fjellhaug bibelskole.

– Det er mange som sier at de ber for meg og husker på meg. Jeg setter stor pris på det og synes det er godt.

Utdrag fra Utsyn i 2010

Min Frelser fant meg for snart 4 år siden, og nå er han min personlige frelser. Han fant meg en dag da livet var helt brutt sammen for meg. Det var i sorgens tunge tid han i sin nåde og barmhjertighet fant meg, og så tok han meg på sine skuldre og bar meg hjem til seg.

Nå får jeg hver dag legge min skjelvende hånd i hans store, sterke frelseshånd. Der er jeg trygg.

Julaften i år fikk jeg et Jesus-billede som henger over sengen min. Mange ganger om dagen må jeg ut og se på dette velsignede Jesus-billedet. Da stiger det fra dypet i min sjel en lovsang opp til himmelens Gud. Han er min kraft og styrke i alle livets omskiftelser.

(Og så skal jeg få takke deg Utsyn for at du tar oss med langt ut til alle misjonsstasjoner og til hedningenes verden der ute. Det er så stort å se alle de kjekke nye menn og kvinner som villig og glad drar ut. Må vi alle sammen alltid huske dem i våre bønner. Og tenk, en gang skal vi alle sammen være sammen der hjemme. Det tenker jeg så ofte på når jeg sitter og ser billede av en og annen av alle dem der ute. Hilsen til alle Utsyns lesere med Ef 2,13)

Utsyn nr 6, 1948

Hvorfor gidde kjøre to timer én vei på vinterføre for å ha bibelgruppe for 5-6 ungdommer? Jeg er så takknemlig for at Jesus var drivkraften til at Ivar Lyster og Åse Karlsen gjorde nettopp det. Bibelgruppa var egentlig for de på ungdomsskolen, og jeg må innrømme at som 12-åring var det mye av innholdet i samtalene som jeg ikke forsto. Men jeg fikk lytte og være sammen med andre ungdommer fra kristne hjem. På hver vår måte kunne skolehverdagen og skolebussturene ha sine utfordringer. Derfor var det godt, i alle fall for meg, å få være med i en bibelgruppe. Var det ett eller to år det var bibelgruppe? Jeg husker ikke. Mismotet kan slå inn når vi ser at bibelgrupper og annet NLM-arbeid bare består en kort stund. Men jeg kan bevitne: det har langtrekkende betydning!

Randi Røvik, ansatt på Val vgs

Da jeg var i 14-15-årsalderen ble jeg kalt av Gud. Som en fortapt synder fant jeg da hvile og fred ved synet på Jesu fullførte soningsverk og hans seierrike oppstandelse.

Siden, i kristenlivet og i arbeidet for Gud, er det blitt klarere ettersom tiden går, at bare på denne grunn finner sjelen trygghet og ro.

Jesus vil vi skal gå med evangeliet ut i hele verden. «Å, kunne ei engler begjære enn gå med så salig et bud!»

Utdrag fra Utsyn nr 2, 1947

– Det hele begynte for mange år siden da jeg gikk på universitetet, forteller Enkhchimeg. – Jeg følte kallet til å reise til Erdenburen.

Hun reiste og nå er det en levende menighet i bygda.

– Jeg måtte vente av praktiske årsaker, forteller Enkhcimeg. – Jeg hørte stadig kallet, selv om jeg ikke var helt villig. Men så begynte jeg å tenke at kanskje ingen andre tjente Gud i Erdenburen. Da ble bønnen: «Vær så snill, Gud, send meg!» dermed ordnet alt seg, og jeg begynte å reise dit. Guds stemme sier at jeg skal tjene blant folket i dette området. Jeg skal tjene dem helhjertet. Enkhchimeg ble kristen ved å lese Bibelen. Gud møtte henne i ordet.

– Den hellige ånd er den beste lærer og hjelper, sier hun.

I 1994 kjøpte hun sin første bibel. Men så traff hun noen som trengte den, og derfor ga hun den bort. Så kjøpte hun en ny bibel, men hun ga bort den også. slik fortsatte det lenge.

– Til slutt kjøpte noen venner en bibel til meg. De fikk trykket navnet mitt på den og en personlig hilsen med bibelvers, og den kan jeg jo ikke gi bort, sier Enkhchimeg og smiler. – Nå kjøper jeg heller en bibel til de som trenger det.

Prosjektkatalogen 2013, Mongolia

– Tiden på Sygna fikk veldig mye å bety. Der var trygt og godt, og personalet hadde stor omsorg for oss, understreker hun. Enda mer avgjørende ble kanskje Fjellheim Bibelskole i Tromsø, som hun valgte året etterpå: – For der vi fikk et veldig godt innblikk i hele Bibelen og fikk se hvordan Det gamle testamente peker fram mot Jesus. Undervisningen gjorde meg trygg på sannheten i det vi tror på. Og i tillegg ble vi veldig godt kjent med hverandre.

Det gikk opp for meg hvor forskjellige vi er, men også at Jesus gjelder for alle som tror.

Helga Hodne i Markabygda i Nord-Trøndelag ble kjent med Misjonssambandet da hun var elev ved Sygna vidaregåande skule i Balestrand i slutten av 1990-årene.

Helga Hodne i Utsyn 2011.

Julian Pablo er fra Peru og går på det teologiske seminar i Sucre. Han likte å lese i Bibelen også før han ble evangelisk kristen.

Men da jeg ble kjent med herren, var det som en ild inni meg som ville at andre skulle bli kjent med Jesus.

– Jeg så at det var et behov i kirken for folk som kunne litt mer, og jeg så et behov hos meg selv også. Jeg trengte litt utrustning til å undervise. I tillegg opplevde jeg det som et kall.

Hentet fra Prosjektkatalogen 2010

– Jeg har en variert og meningsfull jobb blant ungdom, sier Kristian Birkeland. Han har base i storbyen Santa Cruz i Bolivia og bruker en del av tiden sin i det lokale ungdomsarbeidet.

– Alle er svært religiøse, sier han, – men det er vanskelig for en boliviansk ungdom å virkelig «se» evangeliet. Tanken om at man får som man fortjener, sitter dypt. Læren om at vi får alt av nåde, ufortjent og ved troen på Jesus, tar det ofte lang tid før de fatter.

Utdrag fra Prosjektkatalogen 2016, Sør-Amerika

I fjor høst var det barneleir utenfor Juliaca. Dit kom det nesten hundre barn.

– Jeg likte veldig godt leirbålet, smiler Mijail Jhair Quispe Rivas. – Ved bålet hørte jeg og vennene mine om David og Goliat.

– Hva husker du best fra leiren?

– At vi alltid kan stole på Jesus, og at det er galt å lyve. Løgn ødelegger forholdet til dem vi er glad i.

Mijail lærte om gode verdier på leiren. Nå vil han prøve å leve etter dem. Han vil gjerne komme tilbake på leir.

Hentet fra Prosjektkatalogen 2013, Peru, s34

De eldre kvinnene rekker hendene fram og griper om hendene våre.

– Velkommen tilbake! sier de og stråler imot oss. For noen av dem husker de gamle kinamisjonærene som måtte forlate dem for rundt seksti år siden da kommunistene gjorde det umulig for dem å være der lenger.

– Kom igjen snart! Og be for oss! Og så reiser alle seg opp og ber i munnen på hverandre. De ber for Kina og for byen sin, og de ber for Norge som de igjen har fått kontakt med. Vi som er på besøk er rikelig velsignet. Det varmer å møte kristne søstre og brødre i Kina.

Prosjektkatalogen 2010

Pedro Cornejo er kjent som språklærer for mange misjonærer i Peru. Han er også pastor, og nylig underviste han om tilgivelse på pastorkurs.

– Det er alltid aktuelt, i alle kulturer og til alle tider.

Når vi selv møter Guds nåde og tilgivelse, får det store konsekvenser for vårt forhold til andre mennesker, også mellom kristne brødre og søstre.

Men det kan vel være kulturforskjeller når det gjelder hvilke mellommenneskelige ting som oppleves mest aktuelt og krevende. Vår historie her i Sør-Amerika har nok også vært med å forme og gi folket en følelse av mindreverdighet, slik at spørsmål om tillit og mistillit ofte er krevende. Det skal lite til før mistenksomheten får rom, og vi kan lett bli fornærmet. Guds kjærlighet og tilgivelse er den makt som kan lege og gi forsoning også i forholdet mellom brødre og søstre.

Utdrag fra nlm.no

I 1989 kom Binai-Faal Jahan til Norge som flyktning. Nå er han persisk pastor.

Først bodde Binai-Faal Jahan og familien på et flyktningemottak i Auli. Der møtte de mange vennlige nordmenn – som var kristne. Når familien senere flyttet til Spydeberg i Østfold, gav deres kristne venner beskjed til ekteparet Hilde og Tormod Lund. Hilde og Tormod er aktive på Ungdomssenteret i Spydeberg, et bedehus eid av Misjonssambandet.

– De ringte på døra og ville bli kjent med oss. Det gjorde stort inntrykk, forteller Binai-Faal. Den gangen var dessuten Tormod Lund rådmann i kommunen. – At en rådmann kom for å snakke med oss virket utrolig. Slikt kunne aldri ha skjedd der vi kom fra.

Binai-Faal tilhørte en annen religion, men var ikke veldig aktiv. – Jeg var bare skikkelig religiøs under høytidene, sier han. Han hadde ikke noe i mot at barna ble aktive på bedehuset i Spydeberg. De begynte å synge i kor og foreldrene var stadig innom bedehuset. De møtte mye vennlighet og omsorg, men få sa noe særlig om Jesus.

– Hvordan ble du kjent med innholdet i kristendommen?

– Jeg hadde et Nytestamente på persisk som jeg leste i. Etter noen måneder i Spydeberg var jeg veldig langt nede. Jeg begynte å drikke alkohol, og jeg røykte både tre og fire pakker om dagen. En dag leste jeg Jesu ord i Matteus 11,28: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» Neste morgen merket jeg at jeg var annerledes, forteller Binai-Faal.

Utsyn 2006 - Foto: Torbjørn Greipsland/KPK

Det var på Lundeneset jeg begynte min vandring med Jesus. Etter det har jeg vært engasjert i NLM.

Jeg ønsker at flere mennesker skal få høre om Jesus, og det er flott å høre om evangeliet som blir spredd i mange land.

Hvis Jesus kan bruke en som meg, så vil jeg også være med på det. Det var jo det siste han sa til sine disipler «Gå ut …».

Preben Solvang, 24 år

2. dag jul 1953 gikk jeg med en engelsk misjonær blant piggtrådene rundt afrikanernes område utenfor Nairobi i Kenya. Han fortalte om det som hadde hendt noen dager tidligere med en ung kristen kikuyu-lærerinne:

Sent en kveld var en Mau-mau-bande kommet, og de slepte henne ut av hytten og ville tvinge henne til å drikke «Mau-mau-eden», og dermed innrulleres i hatets friskare. Bare på den måten kunne hun berge livet.

Hun svarte: «Jeg kan aldri ta del i hedensk blod, jeg som er i hellig samfunn med Jesu dyrebare og rene blod.»

Det ble hennes siste ord.

Prof. Bengt Sundkler var en svensk misjonær, kirkehistoriker, missiolog, professor og biskop av Bukoba i Tanzania.

Utdrag fra Utsyn nr 10, 1956

Åsmund Bjelland frå Bømlo er grossist i Amanda-statuettar. Han har produsert fleire hundre av desse gjæve statuettane. Propellvingmodellar med tre meter lange blad har han også laga, og like eins reservedelar til gamle motorar.

– Som ung kom eg litt på vidvanke, men eg fekk ei god kone som var kristen, og som 27-åring sa eg ja til Jesus, fortel han.

Det var stor vekking på Bømlo det året, men Åsmund heldt seg unna – heilt til ein av siste dagane. Då vart han med kona på møte og overgav seg til Gud. På veg heim kjende han på ei glede han aldri hadde hatt før.

«I kveld har eg blitt ein kristen!» sa eg til svigermor som sat heime som barnevakt. «Ja, eg har bedt for deg heile kvelden,» sa ho.  

Åsmund repeterer ofte bibelord for seg sjølv. Mest glad er han i Heb 4,14–16 om Jesus som øvstepresten vår ved Faderens høgre hand.

– Teologien min er veldig enkel. Eg ser at eg kan vere frimodig, for eg får kome fram for nådens kongsstol igjen og igjen, seier den skaparglade misjonsmannen.

Utsyn 2014

Ragnar Johansen vokste opp i en trygg og aktiv bedehusfamilie like utenfor Fredrikstad. Likevel kom han på avstand fra Jesus i ungdomsårene.

– Mitt problem var nok at jeg ikke virkelig hadde grepet det sentrale i troen. Jeg levde et pyntelig liv, men jeg var ikke særlig aktiv i et kristent miljø. Da en yngre bror av meg spurte om jeg ikke ville bli en kristen, tenkte jeg at jeg ville prøve, forteller Ragnar.

Deretter ble han mer aktiv på misjonshuset. Likevel manglet troen hans en solid forankring.

– I ettertid forstår jeg at mitt hovedproblem var at jeg ikke hadde særlig syndserkjennelse. Jeg hadde egentlig ikke behov for tilgivelse. Først senere gikk det opp for meg at Gud er som en fortærende ild.

Den som ikke møter Gud som en tilgitt synder, blir ikke frelst.

– Men etter at jeg ble en kristen, tenkte jeg mye på hva Gud ville med meg.

Ragnar ønsket å bli misjonær, men endte opp som forretningsfører (tilsvarer dagens økonomileder) i Misjonssambandet. Den stillingen hadde han i 41 år.

– Egentlig visste jeg ikke helt hva jeg sa ja til. Hadde det blitt sagt klart til meg at jeg fikk en sentral lederstilling i misjonen, hadde jeg nok sagt nei. Når det er sagt, var jeg utrolig takknemlig for måten generalsekretær Tormod Vågen tok imot meg på. Han var fantastisk, og vi ble veldig gode venner.

Utdrag fra Utsyn i 2007

Da jeg ble femten, sa jeg ja til å gå livet sammen med Jesus, og det kan ikke måles i ord hvor takknemlig jeg er for det! Å tro på Jesus og alt han har gjort for meg, har gitt livet mitt verdi, fremtid og håp. Det å kunne gi alle mine bekymringer og tanker til en som jeg vet er uendelig glad i meg, er skikkelig godt. For meg har Han vært et forbilde til å vise det samme for menneskene rundt meg.

NLM kom inn i livet mitt høsten 2014 da jeg skulle begynne i vg2 på ny skole, og en helt ny hverdag og ett nytt miljø ventet på meg. Der og da tenkte jeg lite på hva det ville ha å si for min fremtid, men nå ser jeg virkelig hvordan det har lært meg å vokse med Jesus. En kristen skole ga meg et kristent fellesskap med kristne venner og lærere. Og dette ga meg rom til å spørre og bli spurt, fortelle og lytte. Det har virkelig gjort noe med meg!

Silje Kristiansen, elev på Kvitsund

Eg har på inga måte funne oppskrifta på korleis vokse i relasjon med Gud, eller korleis ein skal få andelege opplevingar. Det trur eg ingen andre har heller. Og alt blir nok ikkje rosenrødt om ein leser Bibelen heile tida og ber like ofte. Det er likevel vanskeleg å sjå for seg ein sunn relasjon med Gud, dersom ein ikkje brukar meir tid med han i Bibel, bønn, brorskap og brødsbryting.

Og heldigvis er ikkje min frelse basert på kva eg føler, men på kva Jesus gjorde då han døydde på krossen for meg.

Utdrag fra Mitt vitnesbyrd på itro.no

– En gruppe fra kirken vår kom på besøk til vår landsby. Blant dem var noen fra Zagarma, en Ts’amakko-landsby seks-sju kilometer fra Bura, forteller Hailu.

– Jeg var hjemme sammen med kona mi og de fem barna mine, og vi hørte på dem alle sammen. Det gjorde også en av naboene mine. De fortalte om Jesus og Gud og at man kan be. Vi begynte å be, og vi merket at vi fikk en nye fred. Det var en stor forandring i livet, sier Hailu.

Prosjektkatalogen 2014, Etiopia

Når jeg blir atten har jeg rett til å forkynne evangeliet.

Ibrahim måtte rømme fra familien sin fordi han valgte å tro på Jesus. Moren nektet ham mat, brant klærne hans og slo ham, og brødrene ville drepe ham. Han satt også en kort tid i fengsel. Men planene for fremtiden er klare: Han vil dra tilbake til området der han kommer fra for å evangelisere.

Ibrahim, Etiopia, Siembra 2014

Eg snubla inn i Guds rike. Kanskje høyrest det ikkje heilt bibelsk ut, men det var i alle fall ikkje planlagt frå mi side. Eg hadde begynt militærtenesta på Ørlandet flystasjon og tenkte vel ikkje så ofte på Gud. Men han må ha tenkt på meg.

Ein medsoldat henta meg inne på ei overfylt kantine. «Har du lyst å sitte på med oss to til møte i soldatlaget?» Konkret. Ikkje eit spørsmål i forbifarten. «Vi må spørje Ole». Og Ole vart med. Kanskje to overtalar betre enn ein …

Korleis eg vart ein kristen? Eg veit ikkje. Det var nattverd den kvelden. Nattverd! Der og då våga eg neste skritt. Usikker. Ikkje planlagt. Eg snubla over anledninga til å bli ein kristen.

Den nattverden vart mi første vedkjenning. Eit pip om at eg eigentleg ville tru på Jesus. Var det frelse? Vart eg fødd på ny?

Eg hugsar berre at eg låg på senga på 16-mannsrommet og las i nytestamentet. Det hadde eg aldri hatt behov for før. Jesus tok imot meg.

Heile mitt vaksne liv har eg arbeidd i misjonen. Ikkje minst i ungdomsarbeid. I forsvaret hadde Jesus så mykje velsigning som venta på meg, det er det beste året i mitt liv. Kristne soldatar vart min familie.

Så lufta ein god feltprest tanken om misjonen for to av oss. Eg snubla visst inn der òg. Eg var heilt grøn. Men som dei tok imot meg! Misjonen tok imot meg.

Så vil eg ta imot «grøne», uferdige ungdomar på same måte.

Ole Audun Os er forkynner og områdearbeider i Region Nordvest.

Stig Skarstein fra Evje vet ikke om noen i slekten sin som har vært personlig kristen. Men i 1979 ble han kjent med en eldre kvinne som begynte å be for ham.

– Og året etterpå kom jeg i kontakt med Torhild, som nå er kona mi, og med et par frimodige kristne. Etter en tid kom spørsmålet: «Vil du ta imot Jesus som din personlige frelser?» Jeg sa jeg et forsiktig ja.

Stig fikk seg bibel og la merke til Salme 34,9: «Smak og se at Herren er god.» Det ga en opplevelse av å bli tatt på alvor.

Jeg oppdaget at Gud er seriøs, og at han ser til hjertet.

Etter en del motgang dro Stig seg litt tilbake. Likevel ble han glad i Bibelen og mer og mer trygg som kristen. Guds ord viste ham at han var en synder, men også at han kunne glede seg i det Jesus gjorde på Golgata. På 1990-tallet var Stig påvirket av den karismatiske Toronto-bevegelsen, men den forkynnelsen opplevde han som tom.

– Det er Kristus som skal stå i sentrum, sier han.

Våren 2010 møtte han Nils Kåre Strøm fra Misjonssambandet. De oppdaget at de hadde mye felles og begynte å reise ut på møter sammen.

Stig Skarstein i Utsyn 2011.

Livet har fått en ny mening. Jesus har tatt bort alle mine synder. Jeg var tidligere redd for å dø. Men nå har jeg fått det så godt at jeg ikke vil bytte med noen!

Mary Taksdal har ingen kristen bakgrunn. Da mannen døde for 7 år siden, og livet ramlet i grus, ba en kvinne henne lytte til Nytt liv Media. Hun begynte å lytte til sendingen og forstod snart at hun ikke var frelst. Hun hørte også på møteseire fra Jørpeland på radio. – Jeg hørte på sendingene hver kveld. Ei sangstrofe satte seg fast «Ser du korset som står der på høyden?». Klokken 23 neste kveld fikk hun snakke med taleren, og hun overga seg til Jesus hjemme i stua der og da. – Det var så godt å få komme til Jesus og bli fri min synd og skam!, stråler Mary.

Utdrag fra Utsyn 1990, nr 28

Etter at eg byrja å lese Bibelen sjølv og delta på bibelstudie i den lutherske kyrkja, forstod eg for ei fantastisk bok Bibelen er. No fekk eg endeleg glede og fred.

Nobuko Omura (53) vaks opp i den katolske kyrkja. Ho er no medlem i Izumo lutherske kyrkje.

Fra nlm.no, Japan

I ti år har Kazuko og mannen Masahiro Kagotani bedt for familiane sine om at dei måtte få læra Jesus å kjenne. Julekvelden i fjor vart mor og far til Masahiro døypte. Gud hadde svart på to av bønene deira og på den måten gjeve dei den beste julegåva.

Utdrag fra Utsyn 1990, nr 6

Gammelt hat blir til vennskap.

Utdrag fra misjonærbrev i forbindelse med en stor vekkelse i Kina

Kineseren nummer 47, 1916

«Jeg måtte kalle ham Tesfay! Han er mitt håp og min glede», sier Tegenish fra Etiopia. Tesfay betyr håp. Han er seks måneder og sitter trygt på armen til mora Tegenish. Tegenish har mistet flere barn, både i mors liv og barn som har dødd kort tid etter fødsel. Nå er hun kristen og setter sin lit til Gud. «Gud gav meg håp», sier Tegenish.

Barnas Misjonsprosjekt 2014

Da jeg var omtrent 20 år gammel, begynte en større vekkelse i min hjembygd. Mange fikk da kall til omvendelse, også jeg. Jeg fikk se at jeg var en stor synder, og det bedrøvede meg meget, at jeg så lenge hadde vandret borte fra Gud og med min synd såret den frelser som døde for meg. Jeg begynte da for alvor å be Gud forbarme seg over meg, men fant ingen trøst og fred, før jeg gjennom Guds barns veiledning fikk feste mitt blikk på ham som døde for mine synder. Da ble jeg lykkelig, salig og glad, og da først begynte jeg å leve.

Det var først i fjor (1890) at jeg følte kallet om å reise til Kina. Jeg fikk en sterk dragelse til å reise ut ved å høre om den uendelige nød der ute.

Min lengsel var så sterk at jeg bare ville gråte ved tanken på Kina.

Jeg frembar denne min lengsel for Gud og for komiteen for Kinamisjonen, som lovet å ta saken under overveielse. Nå venter jeg med lengsel på å komme ut, jeg føler meg uaktet, altfor uduelig til denne store gjerning. Guds barn, be for meg!

Fra «Kineseren» nummer 5 1891.

Ole Mikkelsen Sama kom fra Trondenes i Troms og var én av Kinamisjonsforbundets åtte første misjonærer. De reiste med dampskipet Fridtjof fra Stavanger den 29. september 1891. Mikkelsen Sama var Kinamisjonsforbundets tilsynsmann på Kinafeltet i mange år og kom hjem til Norge siste gang i 1924. Bildet viser Sama og hans familie.

For Aasta Moldsvor var det tungt å gå om bord toget og vinke far vel til sine kjære i Romsdalen. Ho reiste til Etiopia som misjonær i 1953. – Frå kupeen såg eg opp mot den mektige Trollveggen og kjende eg meg lita og åleine. Men så gav Gud meg eit ord: «For fjella kan vel vika, og haugane rikkast, men mi miskunn skal ikkje vika frå deg, og mi fredspakt skal ikkje rikkast, seier Herren, han som forbarmar seg over deg» (Jes 54,10). Det bibelordet gjorde meg trygg, og det har fylgt meg sidan den dagen, fortel ho. Etter eit langt misjonærliv med omfattande undervisningsoppgåver både i Etiopia og Kenya ser Aasta tilbake på tenesta med stor glede. Eit anna bibelord ho har klynga seg til gjennom livet, er Salme 37,5: «Sett din veg i Herrens hand og lit på han! Han skal gjere det.»

Eg har erfart at det nytta å setje vegen min i Guds hand. For han hadde ein livsplan og ei livsoppgåve for meg.

 Utsyn, 2010.

Det vert fortalt at før Tjatjo Bite var eit år kom det ei «kraft» som kasta han ut av mora sine armar og ned på jordgolvet. Seinare viste det seg at han ikkje kunne gå og at han var stum. Han kunne heller ikkje retta ut hendene sine, fingrane var knytta heilt inn til handflata.

Tjatjo har ein onkel som heiter Kilta. Han hadde høyrt om ein Gud som kunne gjera under. Nokså samtidig fekk han høyra at det skulle vera  stormøte i Gadda kyrkje og der skulle dei møtast som trur på denne guden. Onkel Kilta bestemde seg for å bera Tjatjo til Gadda kyrkje. Han tok krøplingen på akslene og bar han i to dagar og overnatta før han var framme ved Gadda kyrkje.

Då dei kom fram til Gadda kyrkje hadde gudstenesta teke til og det var evangelisten Esa som tala. Når han hadde avslutta talen begynte han å be. Då skjedde det at andene i den stumme guten tok til å hyla og skrika. (…) Då sa evangelist Jamado: «Jesus har helbreda deg!» Tjatjo svara: «Den Gud skal eg tena resten av mitt liv.»

Nlm.no/Etiopia

«Det er varmt i Laohokow. Sommeren krever ofte hvert år sine ofre. I år har det behaget Herren å ta en av dr. Kristensens små hjem til seg. Lille Robert døde den 25. juli. Den som selv har mistet og senket noe av seg selv i graven – jeg tenker på da vi sto ved lille Ruths grav i Changhai – han kan forstå den smerte og det savn som de føler som nå har måttet drikke den bitre skål.

Hvor vanskelig det er i slike tider å bli stille og si takk til Gud.

Det er nesten for meget forlangt, mens hjertet ennå blør. Men siden, ja siden, det er den lekse gudsbarnet ofte har å øve seg på, inntil alle gåter løses og den siste tåre tørres av.»

Henrik Seyffarth var en av Kinamisjonsforbundets første misjonærer.

Fra «Kineseren» nummer 24, 1904

Vi har fått kallet om å gå ut og å være Jesus sine vitner uansett hvor vi er og bor. Trenger vi noe større kall en det?

Utdrag fra «Misjon» på iTro.no

– Vi har lest i ett år nå, og «hestevognsjåføren» ser særlig ut til å være interessert i profeten Isa, sier en av NLM-utsendigene.
Nå har NLM-utsedingen som blir kalt «Ibu», det betyr «kvinnen», begynt å be sammen med hestevognsjåføren og familien hans.

Utsending, Indonesia - Siembra 2015/16

Når jeg oppdrar min datter i den kristne tro, så har dette betydning for mine barnebarn også.

Dette sier Rafael Allaico fra Ecuador i et foredrag om kristen dannelse den siste uka på Setela i Peru.

Utdrag fra artikkel på nlm.no, Sør-Amerika

Da Johannes Brandtzæg tok fatt på teologistudiet, hadde han ikke orden i sin sak med Gud. En vårdag i 1882 gikk han sammen med en studiekamerat i Kongens gate i hovedstaden. Kameraten spør:

Om du skulle dø nå, Brandtzæg, tror du at du ville bli evig salig?

Dette spørsmålet tenkte han mye på. En gang var han i Slottskapellet og hørte biskop Heuch. Han talte om den rike, unge mannen. «Jeg satt oppe på galleriet og var ikke kommet til troen. Jeg syntes jeg slett ikke var skikket til å tro. Men så sa Heuch i talen sin: – Da den rike unge mannen spurte: Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv? Så var det et dumt spørsmål av ham. En skal ikke gjøre noe for å arve. En skal bare komme og ta imot den arven en har rett til. Da var det noe inni meg som sa: Er det sant, så er du frelst.

Johannes Brandtzæg var ett år i Kina. Han var Kinamisjonsforbundets formann og generalsekretær fra 1893–1931.

Utsyn nr 2, 1891

Å tru på Jesus er for meg å løfte blikket og sjå på ein Herre og Mester som har levd eit liv som er eit førebilete for meg, men det største er likevel at Gud  har gitt meg alt i Jesus. Full tilgivelse for all synd og eit evig liv. Han møter meg med nåde og seier: Alt mitt er ditt.

«Jesus gjelder i mitt sted. Det er all min glede!» Denne songen seier mykje om kva eg har å vera takknemleg for, men som eg ofte gløymer å takka for i kvardagen.

På dagar der eg kjenner meg uverdig som kristen og tenker at Gud ikkje vil ha noko med meg å gjera, får eg oppleva at Gud møter meg med nåde.

Han speidar etter meg og eg får koma til han igjen og igjen.  Alt dette gjer han fordi «Jesus gjelder i mitt sted».

Eg gjekk på vidaregåande skule på Sygna. Det var med og gje meg viktig ballast for eit liv saman med Jesus. Som godt voksen fekk eg gå bibelskole på Fjellheim, og dei siste åra har eg jobba på Val. Dei kristne skulane er ein misjonsstasjon der unge får møta Guds ord, og bli kjent med Jesus. Skulane er og eit fyrtårn i mange bygder.

Svanhild Øpstad, tilsett på Val vgs

– Jesus betyr alt. Han er min frelser og min beste venn. Jeg er veldig glad i salme 62, spesielt vers 8 hvor det står at han er min frelse, min ære, min borg og min tilflukt. Gud har vært veldig god mot meg. Han har skånet meg for tvil og store kriser i livet.

Synnøve er blant annet frivillig på Friillighetssentralen på Sagene, og hver torsdag arbeider hun i gjenbruksbutikken på Haugsenstua. Hun er også med i NLMs sjelesorgnettverk.

­– Det er Jesus som gir meg pågangsmot!

Utsyn, 2016

«I mange år levde eg som kristen utan å tenkje stort over kva kristendom eigenleg var for noko. Men så kom eg inn i ei krise. Eg prøvde å halde Guds lov, men makta det ikkje. Men til slutt gjekk det opp for meg at Jesus hadde gjort alt. På krossen sa han: Det er fullenda! På det forsoningsgrunnlaget vil Gud ta imot meg og vere meg nådig. Lat oss ta oss i vare så vi ikkje tek feil av den rette og greie frelsesvegen.»

Lærer Silandas vitnesbyrd ved den første dåpen i Kansay i Tanganyika (dagens Tanzania).

Utdrag frå Utsyn nr 20, 1953

Mye av livet til Arne Eikli og kona Edel har dreiet seg om misjon og Misjonssambandet. Arne er yngre bror til Gabriel Eikli som i mange år var misjonær i Japan. Men også Etiopia står deres hjerte nær. Der har datteren Mari vært misjonær, og de har vært to ganger på besøk.

Vi kan takke Misjonssambandet for at vi har fått reist til så spennende land og sett misjonsarbeidet på nært hold.

Utsyn, 2007

– Det har vært stort å få være med. Guds nåde er rik som gav meg plass i denne sammenhengen. (...) vi ber, synger og leser om misjon i Utsyn og i bøker. Så har vi med oss håndarbeid og hygger oss sammen med kaffe. Aldri noe sladreprat!

Mimmi Hægeland (80), medlem i Mosby kvinneforening

Utsyn 1991

Når jeg så min synd, da trengte jeg virkelig Jesu stedfortredende død! Jeg fikk ta imot Jesus på ny, uten at jeg hadde gjort noe for å fortjene det. Han tilga meg alle mine synder, og jeg ble et Guds barn igjen.

Utdrag fra «mitt vitnesbyrd» på iTro.no

– Jeg er vokst opp i Misjonssambandet og er svært takknemlig for det jeg fikk med meg som barn og ungdom gjennom NLM. Det var leirer på Solhøgda og møteuker både høst og vår. Vi hadde ofte forkynnere boende hjemme hos oss. Men miljøet var nok litt lite, kanskje også litt kjedelig, sier Andreas Nordli som reiste til Grimerud på en leir i regi av Ungdom i Oppdrag sammen med en gjeng bedehusungdommer fra Nordmøre. Der fikk han også et åndelig gjennombrudd. – Jeg tror ikke jeg levde med Gud før dette. Selv om jeg tilhørte et kristent miljø og nok hadde min barnetro, fikk troen ingen konsekvenser. Jeg hadde ikke fått fatt i evangeliet.

På leiren opplevde jeg veldig sterkt at jeg ble stilt på valg, og at det var helt nødvendig at troen fikk konsekvenser.

Nordli, som er leder for Ungdom i Oppdrag i Norge, har hatt tett kontakt med NLM i mange år. – Det jeg fikk gjennom NLM har vært med å bygge et fundament for min tro i dag, både i forhold til bibelsyn og misjonstenkning. Jeg opplever at vi står sammen om misjon og vil formidle radikal og utfordrende kristendom.

Utsyn

– Å få møte en hel skokk med kristne ungdommer gjorde inntrykk på meg. De vitnet frimodig om Jesus, og jeg forstod at de virkelig hadde noe å komme med, forteller 20 år gamle Sylvi Hansen fra Skjeberg i Østfold. I pinsen 1990 ble hun en kristen under Ungdommens bibelcamping på Fangekasa misjonssenter i Aremark.

Utdrag fra Ut i all verden, nr 28 1990

– En oversettelse av NT til vårt språk vil ha stor betydning, sier Dillo. – Da vil vi få beholde språket vårt. Det vil ikke forsvinne, men vil finnes der for våre barn og barnebarn.

I 20 år har Dillo vært medlem av Mekane Yesus-kirken i Gisma. I 20 år har han gått på gudstjeneste i den lokale kirken. Der har han sunget sanger på ts’amakko, lest trosbekjennelsen på ts’amakko, bedt Fader vår på ts’amakko. Men bibeltekstene har alltid vært på amharisk. Lest på amharisk av mer eller mindre lesekyndige. Iblant er det noen som kan oversette bra, iblant blir det så som så med den spontane oversettelsen. Guds ord er viktig for en kristen. Det er viktig for Dillo.

Fra nlm.no/Etiopia

– I 1954 kom presten og evangelisten Nemera Chala på preikereis også til mitt hus. Han forklarte meg evangeliet godt og nøye. Hjarta mitt vart rørt ved ordet hans. Då han spurde meg om eg ville forlata trolldomsarbeidet mitt og tru på Herren, svara eg: «Ja, eg vil tru på Jesus Kristus.» «Då må du også få ut av huset ditt alle ting som du har brukt i tenesta for Satan,» sa han, ga meg frist i to dagar og gjekk. På dagen da fristen gjekk ut, kom han attende og vitja meg. Alle ting som høyrde til hekseriet, hadde eg fått ut og gjort opp med. Han kalla meg til huset sitt, og ga meg slik mat som eg ikkje hadde smaka på 31 år. Etter å ha lært nokre songar og studert evangeliet vart eg undervist i den kristne trua. Og saman med kona mi fekk eg nattverden og kom attende til Kristi rikdommar. Ved stadig lesing av Bibelen, på gallalinja (morsmål for dei fleste i Etiopia), vart Guds ord meir og meir openberra for meg.  (…)

Fordi Gud fekk bort dauvskaps- og forfallstida i livet mitt, ynskjer eg for alle at dei skal omvenda seg – få leggja frå seg den gjerning som dei har gjort, og tru på Jesus åleine, og – som eg – motta fred og glede, helse og liv.

Utsyn nr 25,1962

Det er nesten ikke til å tro at jeg er på vei til China igjen. Somme tider toner Paulus’ ord for meg: «Jeg vet ikke hva som skal møte meg der.»

Men når jeg tenker framover, er det så godt å vite at Han har lovet å være med. Alle dager.

Det er også slik en hjelp i å tenke tilbake og minnes alle hans velgjerninger og trofasthet i årene som gikk. Det styrker troen og gir frimodighet.

Utdrag fra Utsyn nr 3, 1949

Det ligg eit brev på skrivebordet mitt. Det er frå ei fattig jente, utan noko særleg utdanning, som arbeider på eit spinneri langt ute på landet. Vi har veksla brev ei tid, og eg har freista peika på Frelsaren for henne.

Sist sende eg henne ein traktat, og ei bok, «Vegen til frelse», og bad henne fortelja kva ho tykte om Bibelen, om hu trudde på Jesus og andre slike spørsmål.

Ho skriv forvitneleg:

«Eg har ingen traktat å senda deg, men mitt vitnemål, får du i staden: Eg er ein syndar. Men eg trur no at Kristus døydde for meg, og stod opp frå dei døde. No har eg tatt imot Kristus som min frelsar, og ved han si hjelp vil eg vitna om det for menneska.»

Utdrag fra Utsyn nr 2, 1958

Vi sitter med bibelteksten foran oss. Venninna mi ønsker å bli bedre kjent med Frelseren. For omlag et år siden hadde hun liten kjennskap til mannen fra Nasaret, men nå kaller hun ham for Guds sønn og har møtt ham i drømmer. Relasjonen har blitt bygd og mulighetene er nyttet. Bønn om helbredelse, støtte i sorg og felles glede har alt vært viktige brikker for å dele evangeliet. Men Guds ord må leses!

Vi tror at Den hellige ånd er midt iblant oss, og at han forbereder hjerter. Å så og vanne er det viktigste vi gjør. Innhøstingen tar Gud seg av!

Fra Prosjektkatalogen 2016, Indonesia

Trua mi på Jesus gjev livet mitt meining. Eg får sjå meg sjølv i ein større samanheng. Sjølv om eg er berre ein av alle dei sju milliardar personane på jorda, trur eg at eg er elska av Gud og at han bryr seg om meg. Jesus er min frelsar og eg trur at han er nær alle dagar.

Eg er heldig som har fått veksa opp i Noreg, og eg har blitt spart for dei store utfordringane i livet til no. Trua på Jesus har vore med meg heile tida. For fem år sidan fekk eldstejenta kreft. Det var eit sjokk. I den situasjonen var det godt å ha Jesus. Trua gav styrke og håp. Støtta frå det kristne fellesskapet var også svært viktig i denne tida. Det gjekk bra med jenta vår. Det er eg takksam for.

Som barn såg eg filmen «Tormod og Ruth i Japan». Den handla om to NLM-misjonærbarn. Filmen var med på å gi meg sjølv lyst til å bli misjonær. Opp gjennom åra har eg vore med på leir, i yngreslag og gått på NLM sine skular. Her fekk eg læra meir om Jesus og bli betre kjend med han. Eg har vore misjonær i Indonesia for å dela bodskapen om Jesus med menneska der. Forkynning og Jesus-formidling har vore ein viktig del av heile mitt vaksne liv, og mesteparten av tida har eg vore tilsett i NLM.

Olav Vestbøstad, NLM utland

– Både Zelleke og kona hans har hørt andaktene ved klinikken hver morgen. Men det som kanskje har betydd enda mer, er vitnesbyrdet til nattevakten Deggo. Han har nylig sittet 2 år i fengsel for sin kristne overbevisnings skyld, og han er en sjel i brann for andres frelse. Han vitner med stor frimodighet om sin nyvunne lykke, leser i Bibelen for pasientene om kveldene, forklarer Guds ord og ber med dem.

Dr. Otto Arne Pedersen til Utsyn nr 17, 1957

Siden general Feng Ju-hsiang blev avblekt i sin kristentro, er det en annen av de kinesiske generaler som har trådt i forgrunnen som kristendommens forkjemper. Det er Fengs tidligere nestkommanderende, Djang Dje-kiang. Han ble omvendt for flere år siden og tjente i lang tid under Feng. Men da denne brøt med regjeringen i Nanking, fulgte Djang ikke med. Han er nå medlem av regjeringen, og respekteres av alle klasser og partier, også som kristen. Han forkynner Kristus hvor han kommer, og blir aldri trett av å slå fast at sann kristendom er Kinas eneste redning.

I den senere tid har han vært sterkt opptatt av å undertrykke røverhordene i provinsene omkring Jangtses nedre løp. Også på disse ferder forkynner han kristendom, ofte i samarbeid med misjonærene. Det sies at han skal ha undervist president Djang Kai-shek før han ble døpt sist høst.

Kineseren nr 7, 1931

Skal jeg være ærlig, må jeg si at jeg har opplevd mange velsignelser og sett mange mirakler.

Oswaldo Cruz ble kristen da han var omkring 20 år. I mai 1999 ble en ny menighet startet i et klasserom på skolen Diego Thomson i Peru. Helt siden starten har Oswaldo vært menighetens leder.

– Jeg trives svært godt. Og så er jeg heldig, siden jeg bor nær skolen. Dermed blir det naturlig at både kona mi og barna mine går i samme menighet, forklarer han.

Utsyn

For en stund tilbake møtte jeg en ung mann under en muslimsk høytid. ”Madi” er tretti år gammel og singel. Under vårt første møte kom vi i prat om ulike profethistorier. Han hadde allerede hørt litt om dette ved å gå i moskeen da han var yngre, men han ville høre mer. Før samlingen var ferdig spurte jeg om han var interessert i å lese profethistorier med meg. Det ville han absolutt. Da vi skulle si adjø, hvisket han:

Neste gang vi møtes skal du få se en hemmelig bok som jeg har. Det er en bok som jeg gjemmer i hybelen min.

Utdrag fra nlm.no/internasjonalt

«Jeg er bedt om i korthet å berette hva vi har erfart av Guds nåde og framgang i arbeidet,» sier evangelist Eu som arbeider ved en utstasjon i nærheten av Tengshow. «Kanskje noen vil finne det kjedelig å høre det om igjen, men jeg er oppstått fra død til liv. Som skreppekar kom jeg for cirka 15 år siden til Tengshow og hørte at Jesus kunne gi evig liv. Dette fant rom i mitt hjerte. En tid senere gled jeg på bryggekanten og falt i elva. Jeg ropte til frelseren, og straks fant føttene mine fast grunn, ja, endog trebøttene fikset en båtmann på land for meg. Jeg var reddet. Fra den stund forstod jeg det:

Kunne Gud redde kroppen, kunne han også redde sjelen!

Eu fortalte dette på et menighetsmøte i Tenchow i 1915, og misjonær Lars Fleisje føyer til: «At Gud har gjort meget for Tengchow, det vet vi. Angående fremtiden vet vi lite, men vi ser tegn til at Gud vil fortsette. Det skal bli en stor innhøstning!»

Kineseren nr 7, 1916

– Då eg for første gong tok kofferten på ryggen og gjekk over åsryggen der heime for å forkynne om Gud, so hugsar eg at eg bad: «Dersom du, Herre, ser at eg ikkje duger til dette arbeid, eller du ser at eg vil koma til å gjera riket og namnet ditt skade og skam, so lat meg heller få døy!» Den same bøni lever i sjeli ogso no. Lat meg heller få døy enn å vera til skam for deg, Herre.

Ludvig Hope på sin 50-årsdag den 17. januar 1921. Hope var Kinamisjonsforbundets andre generalsekretær.

«Kineseren» nr 5, 1921

I august i fjor reiste vi ut på toårskontrakt som lærere, min kone og jeg. Nygifte og klare for å møte en ny kultur og drive den lille, norske skolen sammen. Hverdagen skulle vise seg å bli annerledes enn vi hadde forventninger om. For syv måneder siden tenkte vi at sykdommen nok kom til å gå fort over. Kanskje det var noe jeg hadde spist? Reagerte jeg på drikkevannet? Et utall undersøkelser og prøver senere, både i Mongolia og i Norge, er den beste gjetningen en eller annen virusinfeksjon med påfølgende utmattelsessyndrom. 

Når vi nå nærmer oss slutten på skoleåret, og vår fremskyndede hjemreise, står vi i dyp takknemlighetsgjeld til alle som har bedt for oss. Opplevelsen vår av hvordan dette året har vært er bemerkelsesverdig mye bedre enn hvordan vi logisk sett kan tenke oss at den burde vært. For all del, det har vært en del tunge dager. Men midt i en utfordrende tid har vi blitt velsignet med tålmodighet og evnen til å akseptere situasjonen slik den har vært.

Jeg har dessuten erfart at Gud gang på gang har løftet blikket mitt.

Gud har gitt meg sin trygghet når jeg ikke lenger fant roen i meg selv, og gitt min kone og meg sammen evnen til å være takknemlige for de gode dagene og utnytte dem. En varm takk sendes vår utsendermenighet og alle andre som har hatt oss i sine bønner. Vi trengte det litt ekstra, og Gud så oss.

Hentet fra nlm.no/mongolia juni 2014

Eg vart døypt som liten, men føler at det manglar noko. Eg vil gjerne bli ein kristen, men det er vanskeleg i min situasjon.

Soyoung, deltaker på Bible Club i Matsue i Japan

Hentet fra Prosjektkatalogen 2014, Japan, s 17

Jeg gleder meg til å fortelle om Jesus til brødrene og faren min.

Tini kommer fra en landsby på Sumatra. Hun konverterte til kristendommen for tre år siden.

Tini, Siembra 2012

Jeg er kristen. Jeg er oppvokst i en kristen familie og har valgt å følge Jesus. Allikevel finner jeg meg noen ganger i situasjoner hvor jeg føler meg hjelpeløs og ikke bra nok for Gud. Jeg får en engstelse inni meg, tenk hvis jeg ikke får bli med når Jesus kommer tilbake?

Gjennom Jesus på korset får jeg alle syndene mine tilgitt, uansett hva jeg har gjort! Jeg får lov til å leve i samfunn med Gud. Og dette gjelder deg også!

Utdrag fra «Mitt vitnesbyrd» på itro.no

I 1952 mistet Magna Berget i Nes på Romerike en fem år gammel datter. Femåringen vinket farvel for å gå til butikken alene, men hun falt ned i en åpen brønn og druknet.

– Jeg stelte henne selv samme kvelden. Hun var så fin, det var som hun lå og sov. Men tomrommet var stort, forteller Magna.

Magna måtte spørre seg om hun virkelig hadde fått vist henne veien til Gud. Alt var så mørkt og grått. Hun lengtet etter et lyspunkt eller en hilsen om at Hjørdis var i himmelen.

Og Jesus holdt øye med sine fortvilte venner. Han hørte våre bønner.

For da avisen Vårt Land kom neste dag, sto der en andakt med overskriften Trøst til sørgende. Den tok utgangspunkt i en setning i Matt 2,18: «Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste.» Det sto at andakten var skrevet som en særlig hilsen til den som har mistet barnet sitt.

– Barnet ditt er hos Gud, og der har det det så godt, leste vi.

Dette sto på trykk dagen etter ulykken, og det måtte vært skrevet flere dager før. Likevel opplevde de sørgende på Nes det som en trøst og et svar akkurat til dem.

Magna Berget (1921–2015) / Utdrag fra Utsyn i 2010

– Jeg gikk med familien i den katolske kirken, og gikk både til "den første nattverd" og til konfirmasjonsundervisning. Men jeg hørte aldri at Jesus døde for syndene våre, sier Hilda.

– Etter hvert som jeg gikk mer i (den lutherske) kirken, merket jeg også at det jeg hørte hjelper til å reflektere over ting. Mange ganger var det som om talen var direkte til meg.

– Jeg begynte midt uti et medlemskurs. I starten forstod jeg ikke så mye, men lederen var veldig vennlig, og det hun lærte oss var interessant. Hun snakket om Gud, om hans kjærlighet og om Jesu død for oss. Dette var helt nytt for meg, selv om jeg hadde gått en god del i den katolske kirken.

 Jeg spør henne om hvordan hennes relasjon med Gud er.

– Veldig god, kommer det kjapt. Jeg er konstant med ham, snakker med ham, ber, og han er i hodet mitt når noe skjer. Ofte sier Den hellige ånd til meg at "det vil gå bra", og når jeg gjør noe galt, sier han at "dette er ikke rett". Dette året har hatt mange utfordringer, men Gud har hele tiden vært med meg.

Tidligere var han langt borte. Men når Guds kjærlighet er så stor, når han elsker meg så veldig, hvorfor skulle jeg føle meg nedfor eller alene?

– Jeg får mye å gjøre de tre ukene jeg tenker å være der (hos familien), for jeg ønsker å vise dem Guds kjærlighet og snakke godt med dem om Gud og Jesus.

nlm.no, Sør-Amerika

Mathias Mjølhus vokste opp i et kristent hjem, men begynte tidlig å feste og drikke mye alkohol da han reiste til sjøs.

– Vi besøkte Rio de Janeiro i Brasil på en av reisene. Da båten forlot havna, så jeg byens store Kristus-statue. Da kjente jeg at Gud snakket til meg og spurte hvordan det ville gå med meg hvis Jesus kom igjen. Det var veldig sterkt. Likevel klarte jeg å riste det av meg og gikk ned i båten for å feste, sier Mathias Mjølhus.

Først etter at han var ferdig med sjølivet, ble han en kristen. Det skjedde under et vekkelsesmøte på Tryggheim.

– Mange andre ble også kristne samme kveld. Det var mye gråt.

Siden den kvelden har han vært en kristen. Noen år senere ble han misjonær for NLM i Tanzania. Der fikk han mange perioder. Han har også reist mye som forkynner i Norge.

Utdrag fra Utsyn i 2006

Pensjonisten Karl Åge Høgsås i Mandal liker bølger, fisk og fugleliv. Som smågutt fulgte han moren på kristne møter. Predikantene talte om å overgi seg til Gud og bli frelst.

En kveld bøyde jeg meg under dyna i senga mi og sa: «Jeg vil være din, Jesus!»

Den gode bestemmelse var tatt, men det kom vanskelige perioder.

– Året før militærtjenesten ble det igjen alvor. Da opplevde Mandal en stor vekkelse, og jeg bøyde mine skjelvende knær ved alterringen.Karl Åge forteller at den første utfordringen etterpå var å gå på jobb på Mandal motorfabrikk neste dag.

– Miljøet var røft, og jeg hadde nok oppført meg litt viltert. Jeg visste at alle var klar over at jeg hadde bøyd kne kvelden før. Slike nyheter gikk som «førstesideoppslag», og jeg innrømmer at jeg var skjelven. Men så kom det en kar og rakte meg hånden. «Gratulerer!» sa han. Med det forsvant redselen. Han som gratulerte, var ikke kristen selv. Men kona hans var det, og noen år senere ble også han frelst.

Sammen med kona Solveig har Karl Åge vært aktiv i Misjonssalen i Mandal.

Utsyn 2012.

Vi reiste ut med Jesus Kristus som vårt eneste håp og vår frelse. Vi kom tilbake og har heller ikke nå noe annet håp og noen annen frelse enn Han. Og det vi har gjort på misjonsmarken, er det Han som har utrettet. Derfor skal Han ha æren.

Utsyn nr 19, 1956

Kameratene skjønte at det måtte ha skjedd noe ekstra med Arne Kristian Helgøy siden sist. Han virket gladere enn vanlig. Årsaken kom som et sjokk: Han var blitt kristen! Reaksjonen var spontan latter. Det måtte jo være en vits! Men etter hvert forstod de at det var alvor, smiler Stavanger-gutten Arne Kristian (21). Arne Kristian gikk på Lundeneset og videre på Fjelltun Bibelskole.

Jesus har frelst meg, og det minste jeg kan gjøre er å følge ham.

Utdrag fra Utsyn 1992, nr 7

Min søndagsskolelærer døde for 30 år siden. Men han lever ennå og har stor innflytelse på meg og alle andre som kom til å kjenne Jesus gjennom ham i søndagsskoleklassen hans.

Utsyn nr 2, 1951